Når du bærer på døden

Idag er det 3 år siden vi ble foreldre til en liten engel i himmelen.
Årene har gått ufattelig fort, og heldigvis har ting bare gått oppover for oss etter denne opplevelsen. Vi kunne virkelig ikke vært lykkeligere enn hva vi er idag.
Men foreldre til vår lille engel Althea vil vi alltid være, og denne dagen blir vi aldri å glemme.
For ett år siden delte jeg historien våres med dere, og jeg føler det passer bra å reposte innlegget idag.


Det var en nydelig januar dag i 2014. 
Vi var på vei til KK for å møte mageboeren vår for første gang. 
Jeg var akkurat 18 uker på vei. 

Ultralyden gikk akkurat som håpet. 
Vi ventet en nydelig jente som var glad i å sutte på tommelen sin. 
Men jordmor sa hun hadde problemer med å få et skikkelig bilde av hode og hjerte. 
Hun mente lillemor lå litt dårlig til, og jeg ble bedt om å drikke litt saft og hoppe litt på gulvet. 

Hun brukte vel rundt 30 min ekstra på oss, fordi hun ikke fikk sett ordentlig, sa hun.  
Er alt bra? spurte vi. Er hun frisk? 
" Alt jeg kan se ser helt fint og friskt ut, men som sagt, jeg får ikke tatt skikkelige bilder av hode og hjertet til babyen, så jeg vil ha dere inn igjen neste uke slik at jeg kan få fastslått en termin til dere
Javisst tenkte vi, en termin må vi jo ha. 

Vi ringte rundt til venner og familie og fortalte glad nyheten. 
En frisk og fin jente gjentok seg. 



På vei hjem fikk jeg telefon fra KK. 
De hadde fått en ledig time dagen etter, så hvis jeg kunne møte på den så hadde det vært topp. 
Og det var selvsagt i orden. 


Timen var tidlig på morgenen, og Anders hadde hadde nylig kommet hjem fra nattevakt. 
Jeg lot han bare sove. Skulle jo tross alt bare ned for å få fastslått en termin. 

Da jeg satt og ventet på å få komme inn til jordmor, så kom plutselig jordmoren vi hadde dagen før bort til meg. 
Hun satt seg ned og spurte hvordan det gikk og hvor min mann var? 
Jeg tenkte ikke nøye over hvorfor hun lurte på dette, men jeg husker jeg syntes det var litt rart, hun virket nesten litt bekymret.

Jeg ble ropt opp på et rom helt i enden av korridoren. 
Og plutselig hilste jeg på en overlege. DA gikk det opp for meg. Det var noe alvorlig gale med jenten min i magen. 
Jeg beholdt roen da hun plutselig spydde ut informasjon om forskjellige kromosomer. 
" Idag skal vi se nærmere på om babyen kan ha down syndrom

Jeg gikk fra glad og lykkelig til redd og trist på 1 sekund. 

Under hele ultralyden satt de flere der og snakket om svulster etter svulster i hode til babyen. 
For ikke å snakke om flere typer hjertefeiler og vann rundt både det ene og det andre organet. 
Hvordan i alle dager kunne det gå fra å "beregne termin" til alvorlige missdannelser hos fosteret? 

Jeg holdt meg som sagt helt rolig og skjerpet. 
Slik er jeg alltid blant folk. 
Jeg fikk ny time til ultralyd noen dager senere, og gikk ut av rommet og mot trappen til utgangen. 
Jeg tok 2 steg ut av døren før jeg knakk totalt sammen. 
Brast ut i gråt og en enorm fortvilelse. 
Jeg følte meg så lurt av jordmor. Hvorfor kunne hun ikke delt sin bekymring dagen før?
Tanken på å måtte fortelle dette til Anders gjorde meg kvalm.

Bilturen hjem var et 50 minutters helvette. 
Jeg klarte nesten ikke se hvor jeg kjørte. Bare gråt og gråt. 


Jeg satt meg på sengekanten hjemme, Anders sov. 
Han våknet av hulkingen min, og visste med en gang at noe var alvorlig gale. 
" Hun er alvorlig syk" klarte jeg å hulke frem.


Vi valgte å holde det for oss selv. 
Jeg ønsket ingen spørsmål eller oppmerksomhet rundt det. 
Heller ei å bli påvirket av andres meninger eller tanker rundt situasjonen.
Min søster og svigermor fikk vite det.
To personer jeg snakker med alt om, og det var godt å kun forholde seg til de. 

Håp ble til sorg, sorg ble til håp, og slik fortsatte det i 4 uker. 

Uendelig mange ultralyder ble tatt. 
Fostervannsprøve viste ingen kromosomfeil, noe som var en stor lettelse. 
Jeg feiret med å sy et babynest, for jeg trodde vi hadde utelukket de mest alvorlige lidelsene, og var dermed sikker på å gå svangerskapet fullt ut.
Nå håpte jeg av hele mitt hjerte at jenta vår "bare" hadde down syndrom eller andre typiske utvikligshemninger. 

Mange svulster, hjertefeil, fingre som var bøyd, vann rundt organer. 
Det ble besluttet å ta en CT som kunne gi oss mer konkrete svar. 


Fredag 14 februar, kjærlighetens dag, dommedag.
Vi blir møtt av to overleger som skal fortelle oss konklusjonen etter CT. 
Jeg så på de med en gang jeg kom inn at de ikke hadde gode nyheter. 

Tiden sto stille når de startet å ramse opp. 
Det var som om jeg svevde over de i en egen liten boble. 
Jeg husker utrolig lite av hva som ble sagt, jeg bare husker jeg hadde en indre panikk, og at jeg snart kom til å knekke sammen i gråt. 

Vår lille jente hadde det de kalte en "glatt hjerne" 
Hjerte feil og andre feil var ikke engang et fokus. De i seg selv var så alvorlig. 
De visste ikke om hun kom til å leve lenge utenfor magen, eller om hun i det hele tatt ville overlevd fødsel. 
Og hvis hun overlevde ville hun mest sannsynlig vært blind, døv og totalt utviklingshemmet. 

Også kom spørsmålet de hadde spurt ofte i 4 lange uker. 
Dette var siste sjanse. Jeg hadde 3 dager på meg før uke 22.
" Hvordan stiller du deg til alt dette?" 

Og her knakk jeg sammen. 
Jeg hadde fra første stund sagt at jeg aldri kommer til å avslutte svangerskapet, med mindre hun er fullstendig utviklingshemmet og hun ikke ville hatt det godt i livet.
Også skjedde nettopp dette. 

Jeg valgte å avslutte svangerskapet.
Og det ødelagte meg fullstendig å i det hele tatt si det.

De hadde allerede avtalt et møte med abortnemda. 
Og det å skulle forklare til to personer hvorfor jeg ønsket å avslutte svangerskapet, når det ABSOLUTT ikke var ønskelig, det var helt jævlig. 
Men de hadde full forståelse. 
De hadde sett igjennom papirene, og forsto meg og avgjørelsen veldig godt. 

Dette var en fredag, og jeg fikk time på sykehuset på mandag. 
En hel helg hjemme, viten om avgjørelsen jeg hadde tatt. Det er en helt umenneskelig ting å gjøre mot noen.
Jeg fikk med meg en tablett jeg skulle ta på lørdagen.
"Kommer denne tabletten til å ta livet hennes?" spurte jeg. 
" Ja, den vil gjøre at livmoren "slutter å fungere" og hun vil dermed dø"

Alt gjorde vondt, alt var tungt og jeg ser tilbake på det nå og lurer på hvordan jeg klarte det. 
Hvert spark jeg kjente og en tåre trillet ned på kinnet. 
Hikking, snurring, sparking og sovning. 
En så perfekt skapning inni mammas mage, hvordan kan hun være så syk? 


Siste magebilde før fødsel. 

Fødselen ble startet med 4 modningspiller kl 08.00 den mandagen. 
Riene kom rett etter. 
Hun levde fremdeles, og det var helt utrolig vanskelig å takle. Var hun i smerte? 
Jeg lengtet etter å bli ferdig, jeg var redd og i en enorm sorg allerede.

12.30 våknet jeg brått og snudde jeg meg mot Anders som sov. 
" Nå er det over" sa jeg. 
Han forsto ingenting.
Jeg kjente på hele meg at hun var død. Jeg hadde ikke den minste tvil. 
Det var vondt og godt samtidig. Endelig kunne jeg slappe mer av. Om hun hadde hatt det vondt til nå, så visste jeg hvertfall at hun ikke kom til å ha det vondt lengre, noen sinne. 
Og det stemte. Jordmor som hadde sjekket hjertelyden rett før, nå var den helt borte. 
Og her startet en ny sorgprosess. 



Jeg startet å skrive mareritt meldingen som skulle ut til familie og nære venner etter fødsel. 
Jeg grein, Anders grein. Helt forferdelig å måtte bringe en slik nyhet til familien som var helt uviten. 

15.30 gikk vannet. 
Nå kom panikken. 
Panikken over fødselen, over å se min egne lille døde jente. Det å måtte føde hun. 

Det gikk heldigvis raskt. 
Jeg var som sagt helt i panikk, og ikke særlig rolig under fødselen. 
Lå i fødesengen, mens overkroppen hang over skuldrene til Anders. Jeg bare gråt. 
Hun kom rett før 16.00. 17 Februar 2014. 




Det tok litt over en time før jeg klarte å se hun for første gang. 
Jordmor hadde vært ute og vasket hun i mellomtiden, og pakket hun godt inn i et nydelig rosa teppe. 
Livredd for hvordan en baby i uke 22 såg ut, la jordmor hun i armene mine. 
Jeg var så stolt over hun. Hun var så liten og perfekt. 
Prikk lik sin storesøster og nå sin lillesøster. 



Tiden etterpå var utrolig tøff. 
Det var merkelig å se at alle andre sine liv gikk videre, mens mitt sto helt i ro i sorg. 
Forholdet mellom meg og Anders ble satt på prøve. Jeg hadde et voldsomt sinne og følte på en enorm urettferdighet. 
Og han sørget på sin måte, noe som ikke var lett å se på. 
Men vi hadde et stort ansvar og fokus i livet, Athene. 
Det hjalp veldig. 
Også prøver jeg alltid å tenke at det som skjer, det skjer for en grunn. 
Det er vanskelig å si hva jeg gjorde for å gå videre, men det største fokuset var å bli gravid igjen. 

 


Vi bærer hun med oss i hjerte og tanker hver eneste dag. 
Storesøster er nå blitt såpass gammel at hun begynner å forstå hva som skjedde. 
Hun blir av og til trist og lei seg når hun tenker på at hun aldri fikk sett eller holdt hun, men mest av alt snakker vi om Althea i fine og gode stunder. 
Vi har bilder og husker tiden da hun var i magen sammen, og det er alt vi trenger. 

Savnet forsvinner aldri, men jeg er evig takknemlig for tiden vi fikk sammen. 
Den dag idag har hun gitt oss verdens fineste lillesøster Athelia. 
Athelia ville aldri vært her ellers, så jeg håper og tror at det er en mening med det. 


Sender varme tanker og gode klemmer til andre som har, eller går gjennom en slik grusom situasjon <3 

20 kommentarer

Mimastjerne

17.02.2017 kl.18:20

Gratulerer med dagen fine engel <3

AnnHelenUndheimWaage

18.02.2017 kl.10:57

Mimastjerne: <3

Pernille

17.02.2017 kl.18:40

<3

AnnHelenUndheimWaage

18.02.2017 kl.10:57

Pernille: <3

Linn klungland

17.02.2017 kl.22:09

Jeg gråter hver gang jeg leser denne historien! Kan ikke forestille meg hva dere har gått igjennom! ❤️ Gratulerer med dagen til den lille engelen deres❤️

AnnHelenUndheimWaage

18.02.2017 kl.10:58

Linn klungland: <3

Sandra

17.02.2017 kl.22:23

Herregud for en trist historie om den fine datteren deres! Henne var så utrolig fin! <3

Har ikke lest bloggen din før, men måtte bare lese dette blogginnlegget! Satt med tårer nesten å ble veldig lei meg på deres vegne.. Alle gode tanker å klemmer til dere <3

AnnHelenUndheimWaage

18.02.2017 kl.10:58

Sandra: <3

Carina

17.02.2017 kl.23:56

Åh herregud 💔 Mammahjertet blør for deg.. For en utrolig tøff historie å lese 😥😥

AnnHelenUndheimWaage

18.02.2017 kl.10:58

Carina: <3

Melissa

18.02.2017 kl.01:09

Hjerteskjærende å lese, samtidig som at det var nydelig skrevet <3

AnnHelenUndheimWaage

18.02.2017 kl.10:58

Melissa: <3

Isabell

18.02.2017 kl.02:48

Åh gud jag fäller tårar.. Mina tankar är med dig. Vilken förfärlig sak att behöva gå igenom. Beslutet måste ha varit så jobbigt och gjort så ont. Många många kramar ♡

AnnHelenUndheimWaage

18.02.2017 kl.10:59

Isabell: <3

Kristina

18.02.2017 kl.07:07

Gud bedre, hjertet blør og tårene triller som bare det! 💔 At noen i det heletatt må oppleve noe så grusomt er ikke til å forstå..

Lille jenta lever videre i tankene og hjertene deres for alltid - og det er det aller viktigste ❤️ Ta vare på hverandre!

Mange tanker og klemmer sendes deres vei ❤️

AnnHelenUndheimWaage

18.02.2017 kl.10:59

Kristina: <3

Marita U

18.02.2017 kl.15:37

Herregud så utrolig sterkt å lese! Tårene triller og mammahjertet mitt blør </3 Samtidig er det veldig godt å se at dere alle har det bra nå! Ønsker deg all lykke og lykketil videre :-) Dere er en flott familie som det er veldig gøy å følge på Snapchat :-D

AnnHelenUndheimWaage

18.02.2017 kl.18:32

Marita U: Tusen hjertelig takk <3 Så utrolig hyggelig å høre :-)<3

Cathrine Marie Daviknes

22.02.2017 kl.15:04

Herregud... Jeg hadde ikke peiling! For en sterk historie. Sender mange varme tanker og klemmer til dere alle 💛

Gratulerer så mye med dagen lille venn 💕

AnnHelenUndheimWaage

23.02.2017 kl.07:37

Cathrine Marie Daviknes: <3 <3 <3

Skriv en ny kommentar

AnnHelenUndheimWaage

AnnHelenUndheimWaage

24, Bergen

24 år gammel jente fra Bergen. Gift med drømmemannen. Sammen har vi jentene; Athene, Athelia og lille Althea i himmelen. Barn nummer 4 ventes i Juni. Hus, barn, hverdag og interiør. Instagram; @Ahundheim

Kategorier

Arkiv

hits