En hverdag som høysensitiv

Det å leve en hverdag som høysensitiv er utrolig slitsomt og utfordrende. 

Dette er en medisinsk tilstand som jeg har funnet mer ut av de siste årene etter å ha leitet meg frem på internett. 
Jeg har tatt det opp med lege flere ganger før, hvor jeg bare har blitt sett på som et spørsmålstegn.
Jeg har derfor vært veldig redd for å være alene om tilstanden, og ikke minst er det flaut.
Misophonia heter tilstanden, og etter å ha lest sider opp og sider ned på nettet så ser jeg nå at jeg overhode ikke er den eneste. 


Det har vært en stor psykisk påkjennelse gjennom nesten hele livet mitt. 
Jeg var vel rundt 8-10 år når det slo inn. 
Siden har skolehverdagen vært utrolig utfordrende. 
Jeg ble nødt til å si ifra til medelever om plagene mine, slik at de kunne ta litt hensyn og ikke sitte å smatte på tyggisen. 
Hadde jeg kunne forlatt rommet, så hadde jeg ikke nølt, fordi det er langt ifra kun smatting jeg har problemer med. 

Smatting, knekking av knokler, hikking, nysing, snufsing, hosting, svelge lyder, gjentatte knirkelyder, biting av negler, harking osv. 
Listen er lang. 
Det bygger opp en enorm frustrasjon inni meg, hvor jeg blir både ekstremt sint og emosjonell på en og samme tid. 
Ikke på personene som lager lydene nødvendigvis, men på lyden. 

Etterhvert som jeg kom på videregående var det enklere for meg å bare ikke møte opp på skolen. 
Jeg prøvde alt. Skole psykolog, sitte på et eget rom når jeg jobbet, ha "sov i ro" i ørene under undervisning. 
Men det er ikke alltid det lå tilrette for det heller, som oftes var jeg nødt til å sitte i klasserommet og bite tennene sammen mens alle lydene pågikk. 
Og fokuset er overhode ikke på undervisningen, det går rett på alle lydene, uten at jeg på noen som helst måte kan styre det. 

Skolen har vært verst, men også det å ta buss og gå på kino er noe jeg tar helt avstand fra. 
Jeg og Anders har vært på kino 2 ganger på 5 år. 
Første gang satt jeg med fingrene i ørene for å slippe unna popcorn knasking og bråk fra snopeposene.
Den andre gang tok jeg med "sov i ro", og har aldri hatt det bedre på kino, selvom lyden på filmen var noe dempet. 
Store forsamlinger hvor det er relativt stille og rolig og ikke så mye annet å fokusere på prøver jeg å unngå på best vis. 

De som jeg omgås mye med vet godt om problemene mine, og tar umenneskelig mye hensyn.
Spesielt min stakkars Anders.
Både han og jeg er nok blitt ganske vant til situasjonen nå, og han er inneforstått med at vi ikke kan ha chips i hus, eller at han bare kan spise det når jeg ikke er tilstede.
Ja, for chips er en av verstingene.


Hehe, dette bildet kjenner nok mange familiemedlemmer seg igjen i. 


"Alle opplever at visse lyder irriterer dem. Enten det er lyden av summing, knokeknekking eller smatting - enkelte lyder driver oss gale.
Men hva skjer når folk strekker hatet litt for langt? Det kalles misophonia.

Misophonia er en tilstand hvor den lidende blir rasende av normale, vanligvis harmløse, lyder. Disse lydene kan komme fra mennesker som spiser, puster, hoster eller bedriver noe annet dagligdags støy. Mens de fleste blir irritert når visse lyder gjentas, vil folk med misophonia øyeblikkelig bli fylt med raseri. Tilfeller har blitt rapportert om mennesker med misophonia som bokstavelig talt har slått hull i vegger, kastet objekter på tvers av rom og blitt rasende under familiemiddager rett og slett fordi de hørte noen tygge.

Det interessante er at hatet vokser når den fæle lyden kommer fra noen de er følelsesmessig knyttet til, som et familiemedlem eller nær venn.

Forståelig nok har folk som lider av misophonia mange sosiale problemer som følge av tilstanden. De har problemer med dating og selvbeherskelse. Mange er tvunget til å spise alene i et lukket miljø."


Jeg var livredd for at jeg også skulle plages av mine egne barn, fordi jeg nekter at de skal måtte ta noen hensyn.
Vel. Det er like ille uansett hvem det måtte være. Spesielt nær familie.
Og jeg lærer absolutt barna mine å ikke smatte, nettopp fordi dette generelt er en u-ting og ekkelt.
Men jeg ser at jeg ofte må trekke meg vekk fra middagsbordet og under lørdagskosen fordi det ja, plager meg.

Jeg skulle gitt det jeg hadde for å bli kvitt dette problemet.
Til nå vet jeg ikke hvor jeg skal gå, men jeg kommer aldri til å gi opp for å finne en løsning.

Det å bli så sint, frustrert og deprimert over at andre lager uskyldige små lyder er på ingen måte et ønske, men det er et faktum.
Personer utenfor nær familie har aldri riktig skjønt alvoret.
Ber jeg noen pent om de kan prøve å ikke smatte, ja da smatter de enda mer for å plage og være morsom.
Jeg vet det er urettferdig og egoistisk av meg å prøve å få folk til å ta hensyn, men jeg vet ikke om andre løsninger.
Det kan virke ut som et liv på isolat er det beste for meg da isåfall, høh!

Nå skal det sies at det er mye jeg kan gjøre for å bedre situasjonen og mye som gjør at ting blir verre. 

Har jeg fått nok søvn og mat så plages jeg ikke i så stor grad. 
Da er jeg mer tålmodig og har et generelt bedre humør.
Jeg plages heller ikke hvis jeg selv spiser på noe, det er derfor nødvendig at jeg selv spiser feks lørdagsgodt på sofaen sammen med Anders, for at han og skal kunne spise. Hvis ikke er jeg nødt til å trekke meg vekk.

Men, er jeg derimot trøtt, utålmodig, nervøs eller stresset så blir alt tusen ganger verre. 
Da bygger sinnet seg opp, og jeg får lyst til å knuse noe. 

Jeg hadde foreksempel en hendelse når jeg gikk på barneskolen. 
Jeg satt ved kjøkkenbordet og gjorde lekser, og min stefar skulle hjelpe meg. 
Han varmet opp litt middag til seg selv før han satte seg ned med meg. 
Det å skulle konsentrere seg om lekser og det han prøvde å forklare meg, mens han spiste gjorde at det snappet for meg. 
Jeg turte ikke si ifra til han. Det var jo meg det var noe gale med. 
Jeg klapset sammen boksen før jeg stormet ned trappen i hysterisk gråt. 
Jeg gråt og gråt, var helt krakilsk!! Kun fordi lydene hans plagde meg.

Det er ikke lett, og jeg skulle virkelig gitt hånden min om noen kunne hjulpet meg. 
Om det så er medisiner daglig, resten av livet mitt. 
Jeg hadde ALDRI glemt å ta de. 

Jeg har nå levd med dette en stund, og kan forberede meg bedre nå som jeg er bedre informert om hva det er. 
Jeg er og blitt flinkere til å takle det, men kun i korte perioder. 
Sitter det seg noen ved siden av meg og slurper på en saft-is så biter jeg tennene sammen alt jeg klarer til isen er spist opp. 
Men står det derimot en chipsskål på bordet hele kvelden mens vi ser film, ja da er jeg ikke god å ha med å gjøre. 
Jeg sier ingenting, men inni meg brenner det, og frustrasjonen i ettertid må dessverre Anders høre på :P 




Noen andre som sliter på samme måte? 
Noen som har fått hjelp/vet hvor man får hjelp? 

11 kommentarer

15.01.2016 kl.22:40

https://tinnitustips.no/lydoverfolsom/

Kognitiv terapi, har du prøvd det? :) be om å få en henvendelse av legen din! ;-)

15.01.2016 kl.22:51

Har de ikkje på langt nær samme måte men eg kjenne på den nærmast rasande følelsen feks viss noken puster veldig tundt spesielt når dei spise . Eller når noken smatter på en måte med munnen igjen eller korleis eg skal kalle de egentlig generelt når folk spiser og eg ikkje gjer de . Alle dei lydane kan få meg til og koke i toppetasjen ...

Men her går de mest i litt sanne små tvangstanker som virklig kan ødlegge dagen og natta mi..Og eg veit kor slitsomt det kan vere og kjenne på kanskje noke andre ikkje alltid forstår. Og spesielt når man går til lege og faktisk ber om hjelp og dei heller ikkje forstår ..

Håper du kan finne noke som kan hjelpe deg :)!!

Hegemor

15.01.2016 kl.23:18

Gud så glad jeg ble-ikke for at du er høysensitiv,men for at datter'n min ikke er alene om dette.

Dette har hun også slitt med siden hun var 12 år (snart 16 nå) og det er jo så trist:( Har blitt litt bedre da hun bruker ørepropper når vi spiser og når hun er på skolen.

Fint at du skrev om dette og håper du får råd/hjelp som også kan hjelpe oss💕

AnnHelenUndheimWaage

15.01.2016 kl.23:25

Hegemor: Åå, det er så gøy å kunne "hjelpe andre" på denne måten!!
Utrolig kjedelig at din datter sliter med dette! Det er en stor påkjenning og psykisk belastning, ikke lett i det hele tatt!
Jeg fikk tilsendt en link her i kommentarfeltet, gå inn å les på den! Kognitiv terapi høres ut som noe for oss som sliter! Bare så synd at det er svært, svært få i helsevesenet som gir behandling :/
Jeg skal ihvertfall oppdatere på denne saken! Bestiller legetime på mandag! <3

AnnHelenUndheimWaage

15.01.2016 kl.23:27

Anonym: Tusen takk for kjempe nyttig link! Legetime bestilles på mandag! Håper jeg kommer noen vei når jeg selv har med litt informasjon.
"Svært, svært få i helsevesenet gir behandling"
Håper noen kan hjelpe!

AnnHelenUndheimWaage

15.01.2016 kl.23:28

Anonym: Huff så slitsomt! Det er slik jeg og har det! Ta en titt på den linken som ble lagt inn i kommentarfeltet her! Veldig nyttig :)
Lykke til du og <3

Maria Elisabeth

16.01.2016 kl.00:28

Jeg kjenner meg veldig igjen i det som du skriver! Er spesielt tygging som får meg til å klikke. Spesielt mamma, hun har en slags knekkelyd i kjeven som er så forferdelig å høre på at jeg får brekninger og begynner å gråte haha. Synes veldig synd på min mor som blir like frustrert hver gang hun ser det skjærer gjennom ryggraden på meg. Samt det som du skriver om chips! Missforstå meg rett når jeg skriver dette, men er 'glad' jeg ikke er aleine. Jeg virkelig hater smålyder og begynner lett å gråte om det er mye smålyder rundt meg.

Men det som plager meg mest med min høysensitivitet er det faktum at jeg får angst av å være i rom sammen med mange andre. Det er som at kroppen min stritter i mot og at jeg må vekk. Det blir på en måte for mange inntrykk på en gang så jeg får panikk og begynner å gråte. Min mor og jeg har gjort mye reserch på dette opp gjennom årene ettersom at mamma lurte på hva som var "galt" med meg. Det er visst også et veldig vanlig punkt for mange som er høysensitive. Sliter dermed veldig med å være på kjøpesentre osv, men man lærer seg jo å tilpasse seg selvsagt! Jeg har faktisk aldri skrevet om dette til noen før, så det føltes veldig godt egentlig!

Tusen takk for at du skrev dette innlegget, er en stor hjelp for mange å vite at de ikke er aleine! Skal også sjekke ut linken som noen la ved i kommentarfeltet!

AnnHelenUndheimWaage

16.01.2016 kl.00:49

Maria Elisabeth: Heii skjønne deg! Det stikker faktisk i hjertet hver gang jeg leser om andre som sliter med det samme. Jeg har såå stor forståelse og medlidenhet!!
Det stemmer veldig godt overens med meg, det som du skriver.
For meg er det bedre å dra et sted hvor støynivået er stort, og det er mange ting å flytte fokus på, som feks kjøpesentre osv.
Det blir med problematisk i et klasserom, buss, kino, middagsselskap, filmkvelder med venner osv. Da er det gjerne rolig, samtidig som folk snufser, smatter, hoster osv.
Nei, jeg håper vi finner ut av en løsning!!
Ta en titt på linken ja! Kanskje det er et alternativ til deg og :-) <3

Ingrid Eriksson

16.01.2016 kl.02:01

På laaaangt nær lik deg der... men kjenn mæ igjen på noen punkta, når det gjeld smatting, pusting, spesielt om samboern spis potetgull når vi ser film, eller søstra mi med astma spis, bi utrulig lett sint av sånne lyda, men som sagt aldri slete sånn med det som du beskriv det!:o

Håpa virkelig du finn nå som kan hjelp dæ❤

Maria sundsten

16.01.2016 kl.21:57

Åh, jeg kjenner meg igjen! Er ikke så lenge siden jeg skjønte at det var problemet mitt. Har alltid hatt det sånn, men heldigvis er jeg ekstremt tolmodig. Holder sinne inni meg, men fryktelig slitsomt! Hosting, harking, knekking av ledd, høy tv, støvsuger, PLYSTRING, knirking, SNORKING!!!!! Og listen er lang. Jeg får ikke sove om det ikke er helt stille og det klikker for meg😒 så jeg skjønner hvordan du har det. Barnegråt er noe jeg sliter fryktelig med, men jeg kan ikke noe for at jeg blir irritert 😢 lurer også på hvordan man kan bli kvitt dette... Lykke til 😘

20.01.2016 kl.11:47

Sånn har jeg det og. Spesielt når det kommer til familie og venner. Bor for øyeblikket hos foreldrene mine og jeg er i ferd med å bli GAL. Mamma puster veldig høyt på utpust og faren min lager sånne "smattelyder" støtt og stadig. Jeg sitter og klorer meg i frustrasjon og har mest lyst å rive av meg håret.

Skriv en ny kommentar

AnnHelenUndheimWaage

AnnHelenUndheimWaage

23, Bergen

Velkommen til min lille verden. Lykkelig gift med min beste Anders. Sammen har vi fått 3 barn, Athene og Athelia, også har vi lille Althea i himmelen<3 Legger ut min hverdag som mor, kone, interiørfrelst og selvstendig næringsdrivende innenfor helse og karriere.

Kategorier

Arkiv

hits