Når du bærer på døden


Idag er det 3 år siden vi ble foreldre til en liten engel i himmelen.
Årene har gått ufattelig fort, og heldigvis har ting bare gått oppover for oss etter denne opplevelsen. Vi kunne virkelig ikke vært lykkeligere enn hva vi er idag.
Men foreldre til vår lille engel Althea vil vi alltid være, og denne dagen blir vi aldri å glemme.
For ett år siden delte jeg historien våres med dere, og jeg føler det passer bra å reposte innlegget idag.


Det var en nydelig januar dag i 2014. 
Vi var på vei til KK for å møte mageboeren vår for første gang. 
Jeg var akkurat 18 uker på vei. 

Ultralyden gikk akkurat som håpet. 
Vi ventet en nydelig jente som var glad i å sutte på tommelen sin. 
Men jordmor sa hun hadde problemer med å få et skikkelig bilde av hode og hjerte. 
Hun mente lillemor lå litt dårlig til, og jeg ble bedt om å drikke litt saft og hoppe litt på gulvet. 

Hun brukte vel rundt 30 min ekstra på oss, fordi hun ikke fikk sett ordentlig, sa hun.  
Er alt bra? spurte vi. Er hun frisk? 
" Alt jeg kan se ser helt fint og friskt ut, men som sagt, jeg får ikke tatt skikkelige bilder av hode og hjertet til babyen, så jeg vil ha dere inn igjen neste uke slik at jeg kan få fastslått en termin til dere
Javisst tenkte vi, en termin må vi jo ha. 

Vi ringte rundt til venner og familie og fortalte glad nyheten. 
En frisk og fin jente gjentok seg. 



På vei hjem fikk jeg telefon fra KK. 
De hadde fått en ledig time dagen etter, så hvis jeg kunne møte på den så hadde det vært topp. 
Og det var selvsagt i orden. 


Timen var tidlig på morgenen, og Anders hadde hadde nylig kommet hjem fra nattevakt. 
Jeg lot han bare sove. Skulle jo tross alt bare ned for å få fastslått en termin. 

Da jeg satt og ventet på å få komme inn til jordmor, så kom plutselig jordmoren vi hadde dagen før bort til meg. 
Hun satt seg ned og spurte hvordan det gikk og hvor min mann var? 
Jeg tenkte ikke nøye over hvorfor hun lurte på dette, men jeg husker jeg syntes det var litt rart, hun virket nesten litt bekymret.

Jeg ble ropt opp på et rom helt i enden av korridoren. 
Og plutselig hilste jeg på en overlege. DA gikk det opp for meg. Det var noe alvorlig gale med jenten min i magen. 
Jeg beholdt roen da hun plutselig spydde ut informasjon om forskjellige kromosomer. 
" Idag skal vi se nærmere på om babyen kan ha down syndrom

Jeg gikk fra glad og lykkelig til redd og trist på 1 sekund. 

Under hele ultralyden satt de flere der og snakket om svulster etter svulster i hode til babyen. 
For ikke å snakke om flere typer hjertefeiler og vann rundt både det ene og det andre organet. 
Hvordan i alle dager kunne det gå fra å "beregne termin" til alvorlige missdannelser hos fosteret? 

Jeg holdt meg som sagt helt rolig og skjerpet. 
Slik er jeg alltid blant folk. 
Jeg fikk ny time til ultralyd noen dager senere, og gikk ut av rommet og mot trappen til utgangen. 
Jeg tok 2 steg ut av døren før jeg knakk totalt sammen. 
Brast ut i gråt og en enorm fortvilelse. 
Jeg følte meg så lurt av jordmor. Hvorfor kunne hun ikke delt sin bekymring dagen før?
Tanken på å måtte fortelle dette til Anders gjorde meg kvalm.

Bilturen hjem var et 50 minutters helvette. 
Jeg klarte nesten ikke se hvor jeg kjørte. Bare gråt og gråt. 


Jeg satt meg på sengekanten hjemme, Anders sov. 
Han våknet av hulkingen min, og visste med en gang at noe var alvorlig gale. 
" Hun er alvorlig syk" klarte jeg å hulke frem.


Vi valgte å holde det for oss selv. 
Jeg ønsket ingen spørsmål eller oppmerksomhet rundt det. 
Heller ei å bli påvirket av andres meninger eller tanker rundt situasjonen.
Min søster og svigermor fikk vite det.
To personer jeg snakker med alt om, og det var godt å kun forholde seg til de. 

Håp ble til sorg, sorg ble til håp, og slik fortsatte det i 4 uker. 

Uendelig mange ultralyder ble tatt. 
Fostervannsprøve viste ingen kromosomfeil, noe som var en stor lettelse. 
Jeg feiret med å sy et babynest, for jeg trodde vi hadde utelukket de mest alvorlige lidelsene, og var dermed sikker på å gå svangerskapet fullt ut.
Nå håpte jeg av hele mitt hjerte at jenta vår "bare" hadde down syndrom eller andre typiske utvikligshemninger. 

Mange svulster, hjertefeil, fingre som var bøyd, vann rundt organer. 
Det ble besluttet å ta en CT som kunne gi oss mer konkrete svar. 


Fredag 14 februar, kjærlighetens dag, dommedag.
Vi blir møtt av to overleger som skal fortelle oss konklusjonen etter CT. 
Jeg så på de med en gang jeg kom inn at de ikke hadde gode nyheter. 

Tiden sto stille når de startet å ramse opp. 
Det var som om jeg svevde over de i en egen liten boble. 
Jeg husker utrolig lite av hva som ble sagt, jeg bare husker jeg hadde en indre panikk, og at jeg snart kom til å knekke sammen i gråt. 

Vår lille jente hadde det de kalte en "glatt hjerne" 
Hjerte feil og andre feil var ikke engang et fokus. De i seg selv var så alvorlig. 
De visste ikke om hun kom til å leve lenge utenfor magen, eller om hun i det hele tatt ville overlevd fødsel. 
Og hvis hun overlevde ville hun mest sannsynlig vært blind, døv og totalt utviklingshemmet. 

Også kom spørsmålet de hadde spurt ofte i 4 lange uker. 
Dette var siste sjanse. Jeg hadde 3 dager på meg før uke 22.
" Hvordan stiller du deg til alt dette?" 

Og her knakk jeg sammen. 
Jeg hadde fra første stund sagt at jeg aldri kommer til å avslutte svangerskapet, med mindre hun er fullstendig utviklingshemmet og hun ikke ville hatt det godt i livet.
Også skjedde nettopp dette. 

Jeg valgte å avslutte svangerskapet.
Og det ødelagte meg fullstendig å i det hele tatt si det.

De hadde allerede avtalt et møte med abortnemda. 
Og det å skulle forklare til to personer hvorfor jeg ønsket å avslutte svangerskapet, når det ABSOLUTT ikke var ønskelig, det var helt jævlig. 
Men de hadde full forståelse. 
De hadde sett igjennom papirene, og forsto meg og avgjørelsen veldig godt. 

Dette var en fredag, og jeg fikk time på sykehuset på mandag. 
En hel helg hjemme, viten om avgjørelsen jeg hadde tatt. Det er en helt umenneskelig ting å gjøre mot noen.
Jeg fikk med meg en tablett jeg skulle ta på lørdagen.
"Kommer denne tabletten til å ta livet hennes?" spurte jeg. 
" Ja, den vil gjøre at livmoren "slutter å fungere" og hun vil dermed dø"

Alt gjorde vondt, alt var tungt og jeg ser tilbake på det nå og lurer på hvordan jeg klarte det. 
Hvert spark jeg kjente og en tåre trillet ned på kinnet. 
Hikking, snurring, sparking og sovning. 
En så perfekt skapning inni mammas mage, hvordan kan hun være så syk? 


Siste magebilde før fødsel. 

Fødselen ble startet med 4 modningspiller kl 08.00 den mandagen. 
Riene kom rett etter. 
Hun levde fremdeles, og det var helt utrolig vanskelig å takle. Var hun i smerte? 
Jeg lengtet etter å bli ferdig, jeg var redd og i en enorm sorg allerede.

12.30 våknet jeg brått og snudde jeg meg mot Anders som sov. 
" Nå er det over" sa jeg. 
Han forsto ingenting.
Jeg kjente på hele meg at hun var død. Jeg hadde ikke den minste tvil. 
Det var vondt og godt samtidig. Endelig kunne jeg slappe mer av. Om hun hadde hatt det vondt til nå, så visste jeg hvertfall at hun ikke kom til å ha det vondt lengre, noen sinne. 
Og det stemte. Jordmor som hadde sjekket hjertelyden rett før, nå var den helt borte. 
Og her startet en ny sorgprosess. 



Jeg startet å skrive mareritt meldingen som skulle ut til familie og nære venner etter fødsel. 
Jeg grein, Anders grein. Helt forferdelig å måtte bringe en slik nyhet til familien som var helt uviten. 

15.30 gikk vannet. 
Nå kom panikken. 
Panikken over fødselen, over å se min egne lille døde jente. Det å måtte føde hun. 

Det gikk heldigvis raskt. 
Jeg var som sagt helt i panikk, og ikke særlig rolig under fødselen. 
Lå i fødesengen, mens overkroppen hang over skuldrene til Anders. Jeg bare gråt. 
Hun kom rett før 16.00. 17 Februar 2014. 




Det tok litt over en time før jeg klarte å se hun for første gang. 
Jordmor hadde vært ute og vasket hun i mellomtiden, og pakket hun godt inn i et nydelig rosa teppe. 
Livredd for hvordan en baby i uke 22 såg ut, la jordmor hun i armene mine. 
Jeg var så stolt over hun. Hun var så liten og perfekt. 
Prikk lik sin storesøster og nå sin lillesøster. 



Tiden etterpå var utrolig tøff. 
Det var merkelig å se at alle andre sine liv gikk videre, mens mitt sto helt i ro i sorg. 
Forholdet mellom meg og Anders ble satt på prøve. Jeg hadde et voldsomt sinne og følte på en enorm urettferdighet. 
Og han sørget på sin måte, noe som ikke var lett å se på. 
Men vi hadde et stort ansvar og fokus i livet, Athene. 
Det hjalp veldig. 
Også prøver jeg alltid å tenke at det som skjer, det skjer for en grunn. 
Det er vanskelig å si hva jeg gjorde for å gå videre, men det største fokuset var å bli gravid igjen. 

 


Vi bærer hun med oss i hjerte og tanker hver eneste dag. 
Storesøster er nå blitt såpass gammel at hun begynner å forstå hva som skjedde. 
Hun blir av og til trist og lei seg når hun tenker på at hun aldri fikk sett eller holdt hun, men mest av alt snakker vi om Althea i fine og gode stunder. 
Vi har bilder og husker tiden da hun var i magen sammen, og det er alt vi trenger. 

Savnet forsvinner aldri, men jeg er evig takknemlig for tiden vi fikk sammen. 
Den dag idag har hun gitt oss verdens fineste lillesøster Athelia. 
Athelia ville aldri vært her ellers, så jeg håper og tror at det er en mening med det. 


Sender varme tanker og gode klemmer til andre som har, eller går gjennom en slik grusom situasjon <3 

51 kommentarer

KathrineSophie

08.01.2016 kl.12:46

Så ufattelig sterkt å lese, tårene renner. Du/ dere er utrolig sterke, for en fin liten englejente dere har <3 Hun er nokk stolt over hele sin fantastiske familie <3

Therese

08.01.2016 kl.12:51

<3

AnnHelenUndheimWaage

08.01.2016 kl.12:59

KathrineSophie: Ååå, tuusen takk gode deg <3
Her har tårene trillet siden jeg startet å skrive dette i går kveld, hehe.
Vondt og godt samtidig <3

AnnHelenUndheimWaage

08.01.2016 kl.12:59

Therese: <3

Lill

08.01.2016 kl.13:03

<3

08.01.2016 kl.13:04

Så utrolig trist.. hvor lang tid tok det før dere ble gravid igjen?

Linn

08.01.2016 kl.13:08

Forferdelig sterkt og trist å lese!

Her triller tårene og! <3

Du er stekt, og synes det er veldig stort av deg å dele en så privat historie!

Kristine

08.01.2016 kl.13:53

Tårene triller! Jeg kan ikke forestille meg hvordan disse dagene var for dere! Jeg har selv vært igjennom to ufrivillige tidlige aborter å jeg tenker selv på hvor sønderknust jeg var for dette, jeg tror jeg aldri ville overlevd en slik situasjon dere har vært i! Althea er med dere hver dag nå og hun har ingen smerter <3 og du har to friske nydlige jenter du får se og være med hver dag :) man får leve i troa om at man får se hverandre igjen en dag <3

Natalie H

08.01.2016 kl.14:07

Så utulig sterk og trist historie! Dokke er virkelig sterke mennesker. Dokke har et nydelig trekløver <3

AnnHelenUndheimWaage

08.01.2016 kl.14:13

Lill: <3

AnnHelenUndheimWaage

08.01.2016 kl.14:15

Anonym: Ja, overhode ikke en ønsket situasjon vi havnet i :/ Det tok 4 lange måneder før Athelia lå i magen <3

AnnHelenUndheimWaage

08.01.2016 kl.14:16

Linn: Tusen hjertelig gode deg <3 Deilig å endelig fortelle historien.

AnnHelenUndheimWaage

08.01.2016 kl.14:18

Kristine: Du vet ikke hvor sterk du er, før sterk er den eneste utveien <3 Tusen hjertelig takk for mange fine ord <3 Håper alt går greit med deg og etter 2 fæle opplevelser <3

AnnHelenUndheimWaage

08.01.2016 kl.14:19

Natalie H: Tusen hjertelig takk gode deg <3 Nydelig 3kløver er jeg helt enig i :-D <3

Caroline

08.01.2016 kl.14:30

For en sterk historie! Og veldig tøft av deg å dele! Kan virkelig ikke forestille meg hvordan dette har vært for dere, kjenner jeg blir litt redd for at noe av det samme skal skje med min mageboer :(

Maja

08.01.2016 kl.14:45

Sterk historie å lese. Tårene renner, kan ikke forestille meg hvordan det var/er å gå gjennom noe så tøft. Du er sterk som deler, det er jeg veldig glad for at du gjør<3 3 nydelige jenter du har:-)

Maiken

08.01.2016 kl.14:49

Så stek du er💖 å for en vakker liten englebaby du har💖 Sitter å gråter over historien din!!

AnnHelenUndheimWaage

08.01.2016 kl.14:53

Caroline: Tusen takk <3 Prøv å ikke tenk på det. Jeg fikk beskjed om at sjansen er 0,2% for at slike ting skjer/dukker opp på ultralyder. Det er altså 99,8% sjans for at alt går bra/ikke ender med et sørlig utfall. Jeg var ikke redd når jeg ble gravid tredje gang, for at det samme skulle skje igjen. Det er såklart en mulighet, men det gjelder å ikke ta sorgens på forskudd <3 Lykke til videre i svangerskapet <3

AnnHelenUndheimWaage

08.01.2016 kl.14:54

Maja: Tusen hjertelig takk <3 Deilig å endelig være klar for å dele historien <3

AnnHelenUndheimWaage

08.01.2016 kl.14:55

Maiken: Åå, tusen takk skjønne deg <3 Var ikke meningen å sette igang tårefossen deres, men veldig godt å se at historien berører <3

Caroline

08.01.2016 kl.14:56

Tusen takk, det var litt betryggende <3

Vivi

08.01.2016 kl.15:00

Stekt å lese 💗 For en utrolig vakker englejente dere har💗 Jeg har selv en englegutt, så jeg kjenner til noen av følelsene dere sitter med 💙

Maren Andersen

08.01.2016 kl.20:34

Kjære deg❤️ så sterk du er som deler dette! Tårene mine triller for dere og deres vakre lille jente.. Så utrolig vondt og måtte oppleve slik sorg. Som foreldre er det værste vi kan oppleve at vi ikke kan beskytte barna våre mot alt! Min historie kan på ingen måte sammenlignes med din. Men jeg har opplevd redsel, bekymring og smerte for å ikke kunne beskytte babyen i magen. Vi fikk en liten gutt som ble født i svangerskapsuke 27. Han veide 771g. Vi var 3 måneder på sykehuset etter fødsel og levde i uvisshet om hans tilstand og mulige skader og funksjonshemminger. Og være foreldre kan både være stor glede og enorm smerte. Mine tanker er hos dere❤️

Maria Sundsten

09.01.2016 kl.00:18

For en historie! Tårene renner som en foss og en klump i magen bygger seg opp jo lenger jeg kommer. Det er vanskelig å vite hva man skal si i en slik situasjon, men en ting er sikkert og det er at dere er utrolig sterke og hun var helt nydelig! Pass godt på dere selv og de små sjarmtrollene dere har blitt tildelt 💕 Og tusen takk for at du delte historien med oss💕

09.01.2016 kl.03:47

Jeg var gravid og på tidlig ultralyd hvor de sa at alt så bra ut. Jeg var 18 år og veldig usikker, men vi bestemte oss for å gi barnet vårt et godt liv. Kom til rutineultralyd i god tro, hadde fortalt mange om den voksende i magen. På ultralyd så de at barnet hadde akrani. Barnet ville ikke overlevd og jeg valgte også å avslutte svangerskapet. Det var utrolig tøffe måneder som kom og fokuset vårt var også å bli gravid på nytt. Noe vi ble. Har nå en velskapt datter på 1 år, men glemmer aldri vår første engel. Skjønner hvordan du har det og sender mange gode tanker <3

Katarina

09.01.2016 kl.04:13

Trist å lese. Jeg måtte ta en tvangs abort i 2014. Å det er enda vondt. "/

Ingrid Kathrin

09.01.2016 kl.09:42

Jeg sender deg varme klemmer og tanker. Jeg kan faktisk si : jeg vet hvordan du har det! Det samme skjedde oss 10.10.13 da fødte vi en liten gutt, nr fem i søskenflokken. Han kom også stille til verden.

Jeg skriver om dette på bloggen www.femhjerter.blogg.no

Anki

09.01.2016 kl.10:58

Huff ! Sitter med klump i halsen her !

Det må være alle foreldres mareritt og miste sin lille i magen . Føler med dere !

Man skal ikke ta for gitt at sine små alltid er friske og være veldig glad da dem er ❤

FruBever.bloggnorge.com

10.01.2016 kl.02:13

For en sterk historie! Syns du er utrolig tøff som deler dette i bloggen din. Som høygravid til gutt nr 4., kjenner jeg at dette var en veldig sterk historie å lese. Godt å høre at dere stod sterke sammen igjennom det som må være alle foreldres verste mareritt. 💙 Linn

AnnHelenUndheimWaage

10.01.2016 kl.13:17

Vivi: Mange gode klemmer til deg ??

AnnHelenUndheimWaage

10.01.2016 kl.13:26

Maren Andersen: Ååå, Tuusen takk for så mange fine ord ?? Så forferdelig for dere å måtte gå igjennom en så tidlig fødsel. Mange tanker surrer nok garantert gjennom hode! Håper alt endte bra hos dere tilslutt? ?? Tusen takk for det ??

AnnHelenUndheimWaage

10.01.2016 kl.13:27

Maria Sundsten: Tusen hjertelig takk gode deg ?? Herlig at historien traff såpass ??

AnnHelenUndheimWaage

10.01.2016 kl.13:28

Anonym: For en trist historie du har ?? Håper alt går bra nå som lillesøster kom til verden ?? Deres første engel bærer dere alltid med dere ??

AnnHelenUndheimWaage

10.01.2016 kl.13:29

Katarina: Huff så forferdelig! Håper det går bedre med deg ????

AnnHelenUndheimWaage

10.01.2016 kl.13:30

Ingrid Kathrin: Ååå, så trist å høre!! Håper alt går bedre med dere nå ?? Lille gutt passer på i himmelen ??

AnnHelenUndheimWaage

10.01.2016 kl.13:31

Anki: Tusen hjertelig takk ?? Nei, det har jeg virkelig lært! Livet skal man ikke ta for gitt ??

AnnHelenUndheimWaage

10.01.2016 kl.13:33

FruBever.bloggnorge.com: Tusen takk for gode ord ?? Absolutt et levende mareritt å gå igjennom en slik situasjon, men vi kommer oss gjennom det ?? Lykke til med gutt nummer 4 ??

Helena Solheim

10.01.2016 kl.16:34

Hei! Jeg har fulgt deg lenge på instagram og synest du virker så god og snill, og ikke minst som en helt fantastisk mamma! Jeg må innrømme at jeg fellte flere tårer når jeg leste dette, og fikk direkte vondt av dere. Du er ufattelig sterk som klarer å komme deg gjennom det, og ikke minst finne noe positivt i det. Ser virkelig opp til deg! Stor klem <3

AnnHelenUndheimWaage

10.01.2016 kl.20:36

Helena Solheim: Heii skjønne deg <3 Tusen hjertelig takk for masse fine og gode ord!!
Dette varmet hjertet godt <3 Og tusen takk for at du følger! Kjempe gøy ;*

Regina

10.01.2016 kl.23:38

Tårene renner og renner...ufattelig trist...kjenner på sorgen selv da jeg var 21 uker på vei for nesten 3 år siden.jeg måtte gå igjennom en dødfødsel selv..min lille døde i uke 12, så jeg gikk lenge med ett dødt barn..og en teit jordmor sa det var normalt å ikke kjenne hjertelyden før ca uke 20..hører man ikke hjertelyden etter uke 12 skal sjekkes med en gang. Men jeg har en fantastisk gutt på 1. År nå, elsker han av mitt hele hjerte ❤ det gjør vondt å gå igjennom en sorg på denne måten.. alikevel forstår jeg valget ditt,vil faktisk tro jeg hadde tatt det samme valget som deg.. håper du har det bra nå sammen med din familie 👪 ❤

Stine

10.01.2016 kl.23:46

Så utrolig sterk historie og trist. Du er veldig sterk jente som klarer å ta slike valg.tårene triller:(

Selv er jeg mor til 2 barn, og venter mitt 3 barn etter en slankeoprasjon som også gjør svangerskapet komplisert og farlig for oss begge. Jeg er 18 uker på tirsdag og den 15 på torsdag skal jeg på ul, gruer meg til å høre dårlige nyheter. Men håper at alt er bra med baby. Vet ikke om jeg hadde taklet det slik som deg om det skulle vært boe feil som gjør at jeg også må ta slile valg. ❤ du er utrolig sterk person. Lykke til videre klem

AnnHelenUndheimWaage

10.01.2016 kl.23:56

Regina: Huff, så forferdig å måtte gå igjennom det.
Stakkars deg og baby som måtte gå så lenge! Det var såå ufortjent at de ikke sjekket opp i hjertelyden.
Håper alt går bra med deg og <3

AnnHelenUndheimWaage

10.01.2016 kl.23:59

Stine: Tusen hjertelig takk for gode ord <3
Jeg håper og tror at nyhetene blir gode på torsdag, og at du skal senke skuldrene.
Om det skulle kommet noen uønsket nyheter så tar du det derfra. Du vet ikke hvor sterk du er før sterk er den eneste utveien <3
Masse lykke til <3

Maria

13.01.2016 kl.20:24

Jeg vet akkurat hvordan det føles. Vi har opplevd det samme for en stund siden. Vår lille engel var ikke forenelig med liv, det ble fortalt at jeg var levende respirator, hun hadde ikke overlevd utenfor livmor 💔 det gjør så vondt... vi har ennå ikke klart å bli gravid på nytt.

AnnHelenUndheimWaage

13.01.2016 kl.21:22

Maria: Nei, så trist å lese :(
Helt uforståelig og forferdelig situasjon å havne i.
Håper dere snart får en liten lillesøster eller lillebror i magen. Der fortjener dere virkelig, og det kommer nok til å gjøre sorgprosessen lettere.

Marte

03.02.2016 kl.01:24

så urettferdig, sterkt, trist og grusomt :(( klarer ikke engang å forestille meg hvordan du opplevde dette.. tårene triller, for en nydelig engel <3

kan selvfølgelig ikke sammenlignes, men jeg husker hvor lei meg jeg ble da jeg hadde en spontanabort i uke 10... du er utrolig sterk! du bør være stolt over deg selv <3

AnnHelenUndheimWaage

05.02.2016 kl.10:28

Marte: <3

May Helen

04.02.2016 kl.19:58

Jeg gråter for dere!!! <3

Så utrolig sterk lesning, og så veldig urettferdig!! :( Helt grusomt.

Jeg har også mistet to ganger, det var mye tidligere i svangerskapet, men gjør helt forferdelig vondt.. Har heldigvis den dag i dag ei frisk, fin og fantastisk frøken på 7,5 mnd :)

Sender deg mange klemmer <3

AnnHelenUndheimWaage

05.02.2016 kl.10:27

May Helen: <3

Maria

30.08.2017 kl.22:56

Kom tilfeldig over historien din.

Fødte 2 nydelige englegutter 24.12.15, i uke 24. De døde av tts. Kjenner meg veldig igjen på historien, følelsene å sorgen...

Har nå en gutt på 5 mnd, å kjenner nå veldig på sorgen etter tvillingene... Innså raskt hva jeg virkelig mistet. Da de døde, gjorde jeg som deg, jeg bare visste de var det...

Nydelige bilde, av en perfekt prinsesse...

Hilsen fra en annen englemamma...

AnnHelenUndheimWaage

02.09.2017 kl.15:13

Maria: Så utrolig trist å høre!
Helt forferdelig å måtte gi slipp på de små nydelige skapningene i magen vår, men dessverre så ble det slik for oss.
Også på selve julaften! Kan tenke meg det må ha vært utrolig tøft for dere. Etter hvert som dagene går så fortsetter liksom alle andres liv utenom vårt eget.
Men fantastisk at dere nå har fått en nydelig velskapt lillebror <3. Det er utrolig tøft, sorgen har vært enorm, men det blir bedre! Vi glemmer de aldri, og det skal vi heller ikke trenge å gjøre for at livet skal gå videre <3

Skriv en ny kommentar

AnnHelenUndheimWaage

AnnHelenUndheimWaage

24, Bergen

24 år gammel jente fra Bergen. Gift med drømmemannen. Sammen har vi jentene; Athene, Athelia og lille Althea i himmelen. Barn nummer 4 ventes i Juni. Hus, barn, hverdag og interiør. Instagram; @Ahundheim

Kategorier

Arkiv

hits